Den regjerende verdensmesteren Endre Strømsheim går hardt ut mot Norges Skiskytterforbund etter vrakingen fra elitelandslaget.
Kaotisk paradigmeskifte, uten sportslige argumenter eller dokumentasjon. Uansett bakgrunn har årets uttak konsekvenser som forverrer et alvorlig problem for norsk skiskyting i stedet for å løse det. At jeg er ute av det norske landslaget er kjipt for meg, men dette handler om mye mer enn det. Kaoset bak fasaden reiser spørsmålet
om ledelsen forstår konsekvensene av hva de gjør.
Norge har de siste ti årene vært verdens desidert mest suksessrike skiskytternasjon på
herresiden. I bunn av dette har det ligget en klar strategi fra sportslig ledelse om å ivareta, støtte og satse på utøvere som har bevist at de har det som skal til for å vinne skirenn og ta mesterskapsmedaljer for Norge. Tross mange store talenter har lærdommen vært at utskiftninger på elitelaget lønner seg først når utfordreren har vesentlig bedre resultater enn
den som byttes ut.
Nå står en helt fersk ledelse i spissen for en total omveltning av tidligere suksesskriterier, mens utøvere som rammes verken får forståelig begrunnelse eller den dialogen som ifølge uttakskriteriene skal ligge til grunn for vurderinger.
Som regjerende verdensmester med friplass til kommende VM og den eneste nordmann som per i dag er kvalifisert til mesterskapet, fikk jeg søndag (26/4) beskjed om at forbundet tirsdag ville offentliggjøre landslaget uten at de hadde noe som helst tilbud til meg da vi
snakket sammen søndag (26/4). Jeg fikk på beskjed om at vi kunne starte dialogen dagen om samarbeid etter uttaket ble offentlig. Etter noen absurde dager hvor alt initiativ har måttet komme fra utøveren og intet fra forbundet, står nå en eller to meritterte løpere igjen med et
tilbud om en slags «fort-og gæli»-løsning uten trener, lag eller økonomisk støtte. Et år etter sitt livs beste sesong er de rangert bak de 12 løperne som forbundet finner det verdt å satse
på, samtidig som IBU-cupen totalt viser at Norges bredde er svakere enn på mange år. Hvorfor? Tilsynelatende fordi de meritterte løperne har måttet ta hensyn til egen kropp.
Jeg reagerer på følgende:
1. Hovedtrener har ikke vært i kontakt med meg siden tiltredelsen.
Dette er brudd på kriterienes overordnede prinsipp om dialog.
“Landslagstrenerne skal innhente nødvendig informasjon om utøverne gjennom individuell
dialog og samtale” (skiskyting.no).
I stedet spør hovedtrener (Oberegger) i det vrakingen leveres om jeg kan dokumentere hva slags sykdom jeg har hatt som skulle begrunne at jeg ikke lyktes i år. Dette er det mye å si om, hvor flere måneders rovdrift på hardt presset kropp for å få gå viktige renn, gjentatt
sykdom og tragiske omstendigheter er vesentlige komponenter. Dette kunne han fått grundig bakgrunn for om han hadde tatt kontakt. Han kunne også snakket med nåværende assistenttrener (Øverby), som ble informert om min situasjon i vinter på reise i Ridnaun og
Nove Mesto. Eller han kunne kontaktet avtroppende sportsjef (Botnan), som jeg hadde en god dialog med rundt både fortid, nåtid og fremtid da jeg avbrøt årets sesong for å fokusere
på neste års sesong og VM. Jeg fikk da bekreftet at dette var riktig å gjøre i et
toppidretts-perspektiv. Vi snakket også om neste års landslagsuttak og jeg fikk beskjed om at det da ikke var noen utfordrere med sterke nok resultater til å utfordre plassen og han
tenkte det uansett var i norges interesse å satse på en utøver som har vist han kan vinne skirenn og helt sikkert skal gå VM 2027.
2. Søndag (26/4) ble jeg fortalt at mine to siste sesonger ble vurdert svakere enn en annen aktuell utøver.
Assisterende trener oppgav da direkte gale resultater som grunnlag. Jeg påpekte både dette og at mine resultater over to år objektivt sett uansett var sterkere. I rangering av norske aktive utøvere denne vinteren plasserte assisterende trener meg et sted
rundt 10-11-12 sa han. Ledelsen sa etter møte at de skulle komme tilbake til meg angående tallmaterialet de hadde vurdert i løpet av mandag (27/4), men det kom aldri. I stedet fikk jeg
tirsdag kveld en helt annen begrunnelse. Sportsjef (Mæland) sa nå at de overhodet ikke hadde vektlagt mer enn siste vinter (2025/26). At de gikk bort fra tidligere presedens, informerte de om også på søndag, samtidig som de i samtalen sammenlignet resultater over
de to siste årene. Som utøver sitter jeg igjen helt forvirret over hva det sportslige argumentet var for å bryte presedensen. De sa det ble for komplisert å se på flere sesonger, men dette har da norsk ledelse klart fint de ti siste årene. Har de nå innført ny presedens om at kun
siste år skal vurderes, eller er dette noe de kun benytter i år fordi de ikke finner annen begrunnelse?
3. Sportssjefen (Mæland) har ingen erfaring med vurdering av resultater innen skiskyting. 4 uker etter utnevnelsen er han fortsatt aktiv i sin tidligere jobb. Utrolig nok er det i akkurat
denne situasjonen innført et par helt nye punkter i uttakskriteriene: “Sportssjefens skjønn er nå avgjørende, og uttak kan ikke påklages.” Dermed står plutselig en nybegynner ansvarlig for at et paradigmeskifte gjennomføres på verdens mest suksessrike lag basert utelukkende på tidenes mest uvanlige sesong. Vesentlig informasjon fra avtroppende sportsjef (Botnan) har ikke blitt tatt hensyn til. Kontinuitet brytes. Viktig erfaring fra de ti siste suksessrike årene
forsvinner. Meriterte landslagsløpere kastes ut av laget. Hvordan kan kriteriene endres så radikalt i retning sportssjefens skjønn akkurat i det erfaring erstattes av en nybegynner?
4. WC-utøvere, også undertegnede, har ofte følt seg nødt til å konkurrere også når kroppen er på grensa eller ute av balanse. Etter VM-gullene trodde jeg det var trygt å prioritere helse
og langsiktighet da dette var den beste veien til flere gode resultater, og fikk medhold fra daværende sportsjef. Det kostet meg tydeligvis elite-plassen. Årets uttak sender signaler om
at alle alltid er utsatt. En skade, sykdom eller formsvikt, og du er ute. Dette eskalerer et problem som heller burde dempes. Hvordan tenker forbundet at denne endringen er til det beste for norsk skiskyting? Hva tror de den gjør med miljøet på et lag?
Totalt sett gir dette en uforutsigbar og unødvendig ustabil uttakspolitikk hvor landslagsutøvere blir behandlet respektløst som bruk-og-kast. Søndag fikk to av oss beskjed om at vi står på bar bakke. Offentliggjøringen ble utsatt en dag og en/to utilstrekkelige nødløsninger stablet på bena som et slags vedheng til forbundets satsing. Kaos oppstår når
konsekvens-tenkning uteblir. Løsninger endres uten at man klarer å vedgå feil. Jeg er sjokkert, skuffet og håper ledelsen lærer seg å behandle utøverne med respekt og interesse
de neste årene. Å gjennomføre et paradigmeskifte på et par uker er både fullstendig unødvendig, uansvarlig og mer enn de kan håndtere. Dette var mildt sagt en horribel start for den påtroppende ledelsen.
Jeg vet at jeg ikke skal være en del av landslaget denne sesongen. Jeg synes at jeg hadde
fortjent å ha en trener og skikkelig oppfølging fra NSSF dette året inn mot en sesong og et VM hvor jeg vet jeg skal representere Norge som regjerende verdensmester, men slik ble det ikke.
Grunnen til at jeg tar opp dette i dag er ikke for å få endret avgjørelsene som allerede er tatt. Jeg er glad i norsk skiskyting og jeg ønsker det beste for utøverne i fremtiden. Dette handler
ikke om meg, men om frykten for at ledelsens nye tilnærming øker presset og usikkerheten samtlige utøverne skal kjenne på de neste årene. Det viktigste i denne saken er ikke følelser
eller feil som er gjort de siste ukene, det er fremtiden. Vi må kunne klare å ivareta utøverne i det som skal være verdens beste skiskytternasjon de neste årene.
Endre Strømsheim
29. april 2026